Én som bryr seg kan være nok. Mange barn og unge strever av ulike årsaker i hverdagen, uten at voksne virker å vite om det eller bry seg.
Sannheten er at mange av oss både ser- og iblant kjenner på en urolig magefølelse når vi møter det søkende blikket til det stille barnet som alltid går alene, eller urokråka som virker å gjøre hva som helst for å få en voksens oppmerksomhet. Vi registrerer det og synes det er synd. Likevel trekker vi på skuldrene og tenker at det ikke er noe vi kan gjøre. Det kan være fordi vi er redde for å blande oss for mye, eller fordi vi rett og slett ikke vet hvor lite som skal til for å utgjøre en stor forskjell.